Der som ingen skulle tru at nokon kunne bu

Posisjon: 18.3.017s, 163.10.725w. Palmerston, Cook Islands.

Tenk deg at du har en kjempestor familie, rundt 50 mennesker. Alle sammen er konservativt kristne med relativt bastante meninger og kort lunte. Ta de med deg til et lite sted, en bitteliten øy, ca 600 km fra nærmeste nogenlunde siviliserte sted. Her skal dere leve på fulltid som naboer, venner, uvenner, familie og kollegaer. Forsyningsbåten kommer med varer 3-4 ganger i året, og de eneste besøkende er en og annen seilbåt som stopper innom i mai-september. Resten av året er det bare orkanene som raser forbi.

Dette er realiteten for Marsters-familien som bor på Palmerston, et liten atoll som tilhører Cook Islands, noen sjømil vest for Tahiti. Deres stamfar, William Marsters, kom hit og bosatte seg på slutten av 1800-tallet sammen med sine tre koner fra naboatollen Penrhyn. De få menneskene som bor her i dag er alle etterkommere av disse. Edward, vår vert for oppholdet, sier at det kan bli noe intenst når man bor såpass tett oppå hverandre, og du ser de samme fjesene hver eneste dag. Det er ikke fritt for uenigheter og småkrangling. Et mikrosamfunn med mikrokonflikter.  «Man blir jo litt lei av hverandre», sier han og skuler bort på Arthur som har pratet i ett kjør i den siste halvtimen om Tarorotens bruk og opprinnelse. «He never stops talking», sukker Edward og ruller seg en ny røyk. 

Arthur liker å prate, og han har mye på hjertet i det vi stopper utenfor den lille helsestasjonen på øya. De har ingen lege, men en sykepleier som står for alle helsesjekkene og behandlingene. «Det er ikke helt optimalt, men det fungerer enn så lenge». «Den største utfordringen er om noen blir alvorlig syk eller skadet. Er vi heldige så sender de en båt fra Rarotonga som er her tidligst om 24 timer». «Og da kan det jo i mange tilfeller være altfor sent…». Helikoptertjenesten er ikke-eksisterende på Cook Islands.

Videre forteller Arthur om utfordringer i forhold til helsetilstanden hos øyboerne. «Før var vi aktive og måtte fiske og jobbe for å få mat på bordet. Nå kommer det meste av maten vår i frossen eller hermetisk tilstand med båten fra Rarotonga. Moderne mat som kroppene våre ikke er laget for å prosessere. Det meste er næringsfattig med mye sukker og karbohydrater, så vi blir feitere og feitere». Sykepleier Marta stemmer i med en sarkastisk tone fra terrassen: «We just have to buy bigger clothes!». «De unge her bryr seg ikke lenger, de vil spise cornflakes og drikke cola til frokost. De er ikke interessert i å fiske på revet eller dyrke tarorot i skogen. Pommes frites og frossen kylling er jo så mye enklere.»

Påvirkningen fra den moderne verden fører gradvis til mye fedme og dårlig tannstatus.

For å unngå at slektstreet blir som ei søyleasp, må det være en viss kontroll med hvem som får gifte seg, og før i tiden rullerte de på å sende de unge vekk fra øya for å finne seg potensielle ektemaker. Når den eneste måten å komme seg vekk på, er haik med en seilbåt eller cargoskipet som pendler mellom Palmerston og Rarotonga, så kunne man bli borte i månedsvis. Nå når de har internett på øya, og de unge reiser bort på college, så har ting blitt mye lettere. Marstersfamilien er likevel nøye med å holde øya «ren». For å få bosette seg her ute må man være i slekt, eller gift, med en Marsters i følge Edward. Dette med noen få unntak som for eksempel Marta som kom hit fra Fiji for 4 år siden for å jobbe som sykepleier. Edwards sønn har visstnok prøvd å legge inn flere aksjer uten hell så langt, men hvem vet, kanskje Marta blir en Marsters etterhvert hun også.

Det er mange bydgeoriginaler her ute, og en av dem er Bill Marsters som bor på andre siden av øya. Han har to tamme boobie-fugler i et tre og driver en slags kafe, bare at alt er gratis, og så insisterer han på at du skal spise is, kjeks og drikke te. Han presenterer seg som Bill Clinton, og når jeg spør om å få kjøpe egg så kommanderer han straks et barnebarn til å hente en hel kartong. Denne er også gratis. «Shhhh, don´t tell the minister i gave you this. It´s stictly confidential, i work for the CIA you know !». 

Helga som var har innbyggerne feiret grunnlovsdagen i tre dager til ende. Seilerne på revet ble selvfølgelig inkludert i festlighetene, med turneringer i god gammeldags 17 mai-stil med eggeløp, sekkeløp og tautrekking. Under tautrekkinga for damer ble to av de største kvinnene i bygda ble bundet fast som solide anker i hver sin ende av tauet, mens de andre dro.

Søndag ble vi invitert på gudstjeneste med påfølgende salmesang-konkurranse og grillfest med fangsten etter lørdagens fiskekonkurranse. Jeg og Christina ble utkledd som misjonærer for anledningen..

Det er ikke mulig for oss å gå inn i lagunen på Palmerston, så vi ligger på en av mooringene på revet utenfor. Det er litt i overkant spennende, siden vi da er helt ubeskyttet mot vestlige vinder, så det gjelder å følge godt med på værmeldingene. I tillegg til mooringen, som vi har sånn passe tillit til, har vi sluppet ut ankeret så det henger fritt fra baugen og kan ta tak hvis vi blir dyttet opp mot revet. Halvard og Dan fra nabobåten har nå dykket ned på noen av de for å gjøre vedlikehold, og det var hårreisende å se at to av kjettingene hadde rustet vekk til bare en tredjedel…! De er nå byttet ut med ny solid kjetting og tau. Heldigvis plukket vi opp en av de bra mooringene da vi kom, og vi henger fortsatt på i de sterke vindene som har vært. 

En av fordelene med å ligge på utsiden av revet er at vi får ganske så tett forhold til knølhvalene. De kommer opp hit hvert år på denne tiden for å føde kalvene sine og oppdra dem i trygge, varme farvann. Hver dag kommer en mor med sin «lille» unge og prater i vei bak båten vår, så vi hører dem godt gjennom skroget. Stille og andektige sitter vi og lytter til de rare lydene. En blanding av dype og høyfrekvente toner. Noen ganger en rautende ku, etterfulgt av elefant-tuting og en gammel dør som knirker høyt og lenge. Andre toner er vanskelig å beskrive…en strofe med en slags vibrerende klikkelyder. Kua rauter og kalven hermer etter med sin spede lille stemme. Kanskje hun lærer ungen å prate. Midt i middagen ombord «Te Poe Rava» blir vi også avbrutt av ei knølhval ku med kalv, bare ti meter bak båten.

Vi er uansett takknemlige for å få denne opplevelsen og å få være en av de få heldige som får besøke øya Palmerston. 

Mange flere bilder i fotogalleriet under :D Fortsatt god sommer hjemme:)