Det primitive livet, Apataki og Toau

13.10.2016 12:50

Vi har kjøpt oss en dritstygg aluminiumsbåt. Det er gulvbelegg inni, sånn som de hadde på kjøkkenet i gamledager, masse grelle farger. Wilhelm står på land og skal selges, det har Ann-Helen bestemt. De gamle eierne har lagt igjen masse motorsykkelklær i den nye båten, ellers er den stappfull av dritt. I tillegg har Ann-Helen fylt bensin på dieseltanken. Jeg er så sint at jeg kaster solbrillene på hav og legger meg i fosterstilling i cockpit. Heldigvis våkner jeg etterhvert og innser at jeg har hatt mareritt. 

 

 

«Åh, æ vil ha kaffe», «Åh, æ e sulten», «Åh, æ ska bade». Overdreven bruk av uttrykksform er som å banke på en nerve i en rotkanal. «Kan du slutte å sei åh framfør alt??» Jeg føler for å si fra. Ann-Helen blir fornærmet og freser tilbake med smale øyne: «Ja! Hvis du kan SLUTT å klø dæ på ballan heile tia?!!» «Hæ, æ klør mæ ikje på ballan, ikje heile tia..!»

 

Det begynner å merkes at vi lever trangt, og vi går hverandre på nervene titt og ofte. Tror kyrne på bås i fjøset har bedre plass og privatliv enn oss, så vi benytter hver mulighet vi har til litt alenetid for hus(båt)fredens skyld. Som f.eks å vaske «kjelleren»,dvs undervannsskroget, da får jeg i hvertfall et par timer for meg selv.

 

Som den oppvakte leser sikkert skjønner, ble lettelsen stor da vi ble kjent med Jean-Luke på Apataki. Han er en fransk soloseiler, og er av den typen som omgir seg med en viss mystikk. Alder og opprinnelse er ukjent, men vi vet at han har jobbet som yrkesdykker, og er over snittet interessert i hai. «Hi, i´m Jean Luke, would you like to go diving?» Yes! Supert å ha en halvgærn franskmann som dykkeleder, og veldig greit med to joller når man dykker. Nå kan vi parkere en jolle på hver side av passet, og så dykke igjennom. Undervannslivet har vært mildt sagt episk i det siste, men tror jeg lar bildematerialet tale for seg her.

 

 

Jean Luke er som sagt hai-entusiast, og går ikke av veien for å gjemme et fiskehode eller tre mellom korallene. Så en av dagene tok vi en jolletur til korallrevene for å jakte med harpun, dels for matauk og dels for å få slo til å lokke frem hai. Vi fikk tre fine groupere som ble grillet på stranda senere på kvelden. Gubben gliste fra øre til øre, mens han skjærte hodet av fangsten. «And now we zee if we can attract some sharks!» Nei…..! Ikke mer hai nå tenkte Ann-Helen panisk, og ålte seg diskret opp i jolla med frykten lysende ut av øynene, men Jean insisterte. 

 

«AnnÈllèen! You can come in ze wateer, don´t be afraid! But keep your eyes on ze shark!» Franskmannen ropte ivrig med en skarp fransk aksent, før han fridykket ned og gjemte lokkemat i gropene rundt på en korall. Selv synes jeg dette var umåtelig interessant og ville gjerne se på. Ann-Helen ville nå ikke være en festbrems så hun kom krekende etterhvert. Vi boret fingrene inn i hver vår stein, og tok plass på første rad mens vi ventet på haien.

 

To minutter senere:

 

 

Haimating er ikke bare haimating. Haien reagerer helt forskjellig på om det e blod og bevegelse enn på ådsel i vannet. Det ene fremkaller jakt og, det andre søk, så et fiskehode gjemt i korallene er som å la en hund snuse opp en godbit på plenen, helt ufarlig. Jean er lidenskapelig opptatt av hai, og vet hva han driver med. Han kan fortelle at whitetip-haien bor på revet og er skapt slik at den kan suge ut mat fra groper. Dessuten har den bedre luktesans enn sin slektning black tip. Begge disse typene er ufarlig for mennesker, sier han, de er sky og holder seg helst på avstand. Om det er mat og fiskerester i vannet, så er det kun det de vil ha, de går ikke løs på alt som beveger på seg slik som man ofte forestiller seg. Siste dagen tok vi et litt mer utfordrende strøm-dykk i passet hvor vi stoppet opp, krøp inn i en hule, og kikket på en gruppe med 50-60 gråhai som halvsov mot strømmen. Her var vi kloke nok til å droppe matingen. Helt på tampen ble vi forbikjørt av en stor tigerhai som knapt enset vårt nærvær…

 

Det er dårlig med handlemuligheter her ute på atollene. Vi sper på kosten med harpunert fisk, men som nordlendig tvangsfora på fisk hele oppveksten blir selv den beste fisk kjedelig. Parrotfish og grouper til lunsj, middag og kvelds gir etter relativ kort tid kraftige burgerabstinenser. Supplybåten kommer en gang i uka, og da gjelder det å være på plass i en landsby så man kan få tak i ferskvarer før det er borte igjen like fort. Det klaffet ikke helt før vi måtte dra fra Rangiroa, så vi har hatt et ganske kjedelig matutvalg i det siste. Og i den nordlige delen av Apataki, der vi lå, finnes det absolutt ingenting. Det er ikke bare å klaske i hop en pizza når alle ingrediensene er minst et døgns seilas unna. Det beste vi kan finne å sette til livs her er kokosnøttkrabbe, et svært beist av en krabbe på et par kilo. Den minner mest av alt på en forvokst eremittkreps. Om du skulle synes det er jævlig å håndtere en rebelsk rallkatt, da skal du prøve deg på en kokosnøttkrabbe. En katt har fem kvasse kanter, kokosnøttkrabben har åtte, inkludert to reelle knipetenger og er sterk som tykje. Hver fot er spiss som ei synål og klørne er lagd til å rive opp kokosnøtter. Jeg kan ikke la være å tenke på Oluf si fortelling om julebadet og gammelmonsen Røder under skammeln. Tenk en sydhavsversjon av fortellinga, der vi bytter ut den gamle rallmonsen ut med en kokosnøttkrabbe..

 

Blindpasset nord på Toau ble neste stopp, og her ble vi kjent med flere andre båter som skal samme vei som oss. Flere lekekamerater! Det bor kun en familie på hele Toau, og de har vært veldig gjestfrie og imøtekommende mot oss. Slik som på Apataki er det ingen dykkesenter her heller, så vi har alt for oss selv! Første dagen på Toau gjorde vi oss klar til et formiddagsdykk, og mens vi ventet på Jean fikk vi se tre store hvalfinner rett på utsiden av revet der vi hadde tenkt å dykke. Vi heiv oss i jolla og satte etter hvalflokken, en hunn og to hanner som hadde en liten paringsdans. En stund trodde vi de hadde stukket av, da det plutselig dukket opp to stykker samtidig rett foran jolla. På med svømmeføtter og maske i full fart for å få et lite glimt av kjempene i vannet, og de gled uanfektet forbi oss bare noen få meter unna. Den ene hannhvalen snudde seg et par sekunder og kikket på oss med et stort brunt øye før de fortsatte videre ut i det blå. Adrenalinrush og påfølgende jubelhyl, dette er noe av det råeste vi har opplevd!

 

 

Videre dro vi til den sørlige delen av Toau, hvor vi blant annet hadde vårt hittill beste dykk på revet utenfor. Alt var timet og tilrettelagt for driftdive, vi skulle ut i det lille passet øst på Toau. To joller som vanlig, men denne gangen prøvde vi å frakte tre dykkere ut i jolla vår som går under navnet donkey. Ikke store jolla, men som navnet tilsier er den både sterk og sta, og vi skulle ikke lange veien uansett. Pga liten plass kjørte vi ut med dykkerutstyret på. det gikk aldeles fint helt til vi møtte litt motsjø og Ann-Helen fikk beskjed (fra meg) om å flytte seg litt. Pga av vekten av dykkerutstyret beveget hun seg ikke som en kolibri som hun vanligvis gjør, men heller som et stort pattedyr som lever i Afrikas floder. Resultat var at donkey blei slått overende på babord side, og det siste jeg så før jeg gikk under, var Jean som kom flygende over hodet mitt fra styrbord patong. Stilkarakter 9,9 i øvelsen jollevelt. Utstyr som ikke var festet sank og motoren til donkey sa et salig slurp der den gikk full av saltvann. Der lå vi og kavet med jolla opp ned mens inngående strøm, som vi trengte for å gjøre dykket, ebbet ut. Ann-Helen og Jean fikk plukket opp utstyret vi hadde mistet, mens jeg snudde donkey. Av alle absurde ting kom ei stor djevelrokke (manta ray) glidende, muligens tiltrukket av donkeys unektelige sexy fasong. Jeg har ikke sett djevelrokke på årevis og har virkelig hatt lyst til å se en, men akkurat nå var jeg i såpass humør at vannet begynte å småkoke rundt meg. Hadde mest lyst steike heile rokka på spidd. De andre to hadde herrens glade dager med hver sin gopro mens de foreviget den svarte kveita på film.

 

 

 

Kontakt

S/Y Wilhelm

004741207330
004797031503
Satelitt:
AIS tracking nummer: