Dominikanske republikk og veien videre

Nå har vi vært på Boca Chica, Dominikanske Republikk et par dager. Vi seilte hit for å proviantere siden det er veldig mye billigere enn BVI, og for at jeg alltid har hatt lyst til å se øya. Siden jeg så et bilde i en reisereklame for mange herrens år siden, har det alltid ligget og surret i bakhodet som noe fjernt,eksotisk og delvis uoppnåelig. Det bildet jeg hadde av DR var lange kritthvite strender med kokosnøttdrinker servert av brune menn og kvinner med store rumper. Vel, det er vanskelig å få et helthetlig inntrykk etter to dager. Havna er fin å ligge i, rumpene ER store og kokosnøttdrinkene er helt sikkert gode- ikke at vi har hatt tid til å smake på de. Men stranda her vi ligger akkurat nå er langt fra picture perfect, med søppel og tang overalt. Partybåtene og vannscootere med rusede turister freser rundt oss dagen lang, så det er ikke akkurat fredelig. Ville nok dratt et annet sted enn Boca Chica som turist om jeg hadde hatt muligheten igjen. 

Vi var litt spente på innsjekkinga her siden vi har hørt at det kan være litt vanskelig. Men det gikk veldig greit, til tross for at det måtte inn flere instanser og ransaking av båten. De fant hverken dop eller våpen, så et par timer senere var det tommel opp og vi kunne skreve opp på land. Vi storprovianterte på Olé i går, og i dag tok vi en taxi inn til Santo Domingo, hovedstaden, som er den første kolonibyen i den nye verden. Fikk oss en guidet rundtur i Zona colonial- gamlebyen i Santo D, som inneholder masse flotte bygninger fra 1500-tallet og historie fra Christopher Colombus sin tid. Vel verdt et besøk. Og sist men ikke minst fikk vi endelig spist sushi igjen! 

Turister i storby:

I morgen bærer det videre ned mot Panama og San Blas-øyene, så det blir 5 døgn til havs. Men det har meldt rolig og fint vær, så det skal nok gå fint. På San Blas er det visstnok dårlig med internetttilgang, så det blir kanskje en stund til vi får blogget igjen.

Det er mange som lurer på hvor vi skal videre og hvor lenge vi blir borte. Det har vært vanskelig å bestemme seg for rutevalg, både her i karibien og videre. Vi har ikke hatt noen fast plan på hvor vi skulle, og har egentlig bare hengt oss på Tamara og SunTrip. På grunn av dykkerutstyr og båtoppsett ble vi hengende etter de andre når vi kom nordover. Vi var ble veldig umotiverte en stund, og var i tvil på om vi skulle fortsette eller bare dra hjem. Hjemlengselen tok oss ei stund og vi ble lei av å gå så mye oppå hverandre. Krangling og surmuling kan bli ganske intenst og utrivelig på et areal på størrelse med min første hybel. Vi hadde det ikke så greit noen av oss. 

Vanskelig å tro at man kan ha det kjipt på et slikt sted:

I tillegg har vi vært i tvil på om båten egner seg til stillehavet siden watermakeren har laget dårlig vann i det siste, og det koster fort en månedslønning å kjøpe ny. Vi har også kjent på utfordringen med å ikke kunne oppbevare kjøttvarer i mer enn to dager. Matstellet er en enormt viktig faktor for trivselen om bord i Wilhelm, så da blir det umotiverende å tenke at vi kun skal spise hermetikk og fisk i månedsvis. Men ting endrer seg fort til det bedre. En lang prat og litt oppgradering av komforten om bord gjorde susen. Vi har nå skaffet en 40 liters fryseboks, og etter membranbytte på watermakeren kan vi lage friskt og godt drikkevann igjen.Vi har møtt et annet jevnaldrende par som skal ut i stillehavet, og så har vi Tamara som gjerne vil ha oss med videre. Det er jo både motiverende og betryggende å vite at det er flere som skal, både sikkerhetsmessig og ikke minst sosialt. Vi klør etter å komme oss ut av pengegriske og overfylte Karibien. Nå vil vi fortsette ut mot det store stille, kanskje vi finner en ekte og ubesudlet perle der ute. Etter planen skal vi gjennom slusene i Panamakanalen i starten av april, og så videre til Galapagos. Det blir kokosnøttruta etter det, med første stopp på Marquesasøyene og så videre til atollene i Fransk Polynesia. Vi er usikre på hvor og når vi kommer til å sette den endelige streken, men foreløpig har vi satt kursen mot Fiji og Australia. Det blir myyye seiling! Men å droppe stillehavet nå når vi har muligheten vil være en katastrofe, vi får nok ikke sjansen til å gjøre noe sånt igjen med det første. Vi sier YOLO! og så klemmer vi på et stykke til.